Musikken i barokken

Har du noen gang sett en Champions League-kamp i fotball? Eller har du motvillig fått med deg starten på TV-sendingen? Uansett er det en viss mulighet for at du har hørt den såkalte Champions League-hymnen. Men visste du at de tonene som nå brukes for å hylle sportsidoler opprinnelig ble skrevet for en konge? Musikken ble første gang fremført under kroningen av George II i 1727, og har blitt brukt ved alle senere kroninger i England. Mannen bak vår tids fotball-hymne var ingen ringere enn Georg Friedrich Händel (1655-1759), en av barokkens aller største mestere, og sangen heter opprinnelig «Zadok the Priest».

 

 

 

 

 

Det velkjente musikktemaet demonstrerer flere typiske trekk ved barokkens kunst. For det første var kunsten ofte laget som hyllest til konger. For det andre er den religiøst basert og spiller en rolle i en kirkelig handling. For det tredje markerer den nasjonal stolthet og identitet, ikke bare ved å hylle statsoverhodet, men også ved å bruke en engelsk oversettelse av bibelen som tekst. For det fjerde er musikken storslått, pompøs – larger than life. Kanskje demonstrerer Händels musikk også et typisk trekk ved vår egen kultur: Det som opprinnelig var ment som religiøs dyrking og iscenesettelse av kongens makt, har blitt overført til dagens «katedral», idrettsarenaen, hvor vi hyller dagens «gudemennesker», idrettsheltene.

 

Johann_Sebastian_Bach Elias Gottlob Haussmann / Public domain Haendel Balthasar Denner / Public domain

Musikken er nok det kunstuttrykket som i størst grad har overlevd barokken. Den er tilgjengelig på to måter: For det første er den lett å få tak i, uansett hvor du bor. For det andre er den ikke så melodiøs og harmonisk at den ikke krever så mye av lytteren. På mange måter er barokkmusikken starten på det vi i dag kjenner som klassisk musikk: nye instrumenter ble utviklet, orkestrene ble større, musikken ble mer flerstemmig, man oppfant en måte å stemme instrumenter på, så man lettere kunne veksle mellom ulike tonearter, og man fant på å veksle mellom å spille sterkt og svakt. Alt i alt utviklet man en musikk som fremsto som helhetlige kunstverk, ofte preget av store kontraster. Georg Friedrich Händel (venstre) og Johann Sebastian Bach har i ettertid blitt stående som de to fremste barokkomponistene. Bach var lite kjent i samtiden, og ble ikke skikkelig anerkjent før langt ut på 1800-tallet. Händel, derimot, var populær og berømt allerede mens han levde, særlig på grunn av de storslåtte oratoriene og operaene sine.

Händels julius cæsar Halifax summer opera festival Operaen oppstod i barokken. Det som først startet som små syngespill, vokste etter hvert til gigantiske oppsetninger hvor mange kunstarter og teknologier inngikk i en høyere enhet. Mot slutten av barokken ble det brukt ufattelige ressurser for å lage de mest fantastiske sceneløsningene. Ved å kombinere avanserte mekaniske løsninger og storslått scenografi kunne man skape illusjonen av svære bygninger, stormer til havs og vesener som kom flyende gjennom luften. Her ser vi en scene fra Händels Julius Cæsar, hvor scenen består av både antikke bygninger og fjellandskap.

 

Kirkeorgelet er kanskje det enkeltinstrumentet som best kan illustrere barokkmusikkens særpreg. I Nord-Europa ble Orgel Nidarosdomen NDR det gamle instrumentet utviklet så det fikk helt andre dimensjoner enn det hadde hatt tidligere. Med et uttall piper og variasjonsmuligheter var det perfekt for å frembringe de voldsomme kontrastene barokken dyrket. Her ser du barokkorgelet i Nidarosdomen, ett av de flotteste i Europa. Legg merke til hvordan det er plassert. På typisk barokk vis gir det illusjonen av å sveve. Like typisk er det at bjelkene er plassert slik at man akkurat kan se dem hvis man går nærmere. Det menneskeskapte skulle strebe mot det himmelske, men samtidig minne om at det var menneskelig og ufullkomment.

Du kan også høre et annet eksempel på barokkmusikk som brukes som kjenningsmelodi i dag, i lenken under: Marc-Antoine Charpentiers (1643-1704) Te deum («Deg, gud»). Notene til dette stykket gikk tapt, men ble funnet igjen i 1953, og det instrumentelle forspillet har siden 1954 blitt brukt som kjenningsmelodi for sendinger fra European Broadcasting Union, som altså arrangerer Eurovision Song Contest, bedre kjent som Grand Prix.