Versemål i eddadiktningen: fornyrdislag og ljodahått

Mange dikt er bygd opp etter et fast mønster, basert på rim og rytme. Dette kaller vi versemål (eller verseform). I eddadiktningen var det først og fremst to sentrale versemål som ble brukt; de kalles fornyrdislag og ljodahått. Ordet ljodahått betegner opprinnelig trollsang eller magisk sang, og fornyrdislag betyr versemålet (lag) for gammelt ord (forn orð). Både fornyrdislag og ljodahått er bygd opp av såkalt stavrim, nemlig at to og to korte verselinjer blir bundet sammen av allitterasjon (se læreboka s. 40 om bruk av stavrim i skaldekvadene).

Versemålet Fornyrdislag består av strofer på åtte linjer med to trykksterke stavelser i hver linje, og linjene er parvis bundet sammen av allitterasjon. Vi finner fornyrdislag i gudediktene ”Trymskvadet” og ”Voluspå”, som er fortellende dikt.

  • Strofe = alle verselinjene som hører sammen
  • Linje = en verselinje
  • Trykksterk stavelse = Delen av et ord det blir lagt trykk på når man uttaler det, f.eks. siste stavelse i ordet ”kafé”.
  • Allitterasjon = bokstavrim, der ord begynner med samme konsonantlyd eller ulik vokallyd.

Her er to eksempler fra "Trymskvadet" og "Voluspå", der allitterasjonene er markert med fet skrift, og de trykksterke stavelsene er understreket:

 

"Trymskvadet", strofe 1 (du kan lese hele diktet i tekstsamlingen, s. 398 i Moment VG2):

Vred var Vingtor
da han vaknet
og hammeren sin
han brått saknet,
ristet på skjegget,
slengte med håret,
Jords sønn famlet
fengt rundt seg

 

 

"Voluspå", strofe 57: Odin og Volven Public domain / Lorentz Frölich

Sola svartner,
jord siger i hav,
fra himlen kverver
klare stjerner;
røyken velter
fra veldig bål,
høyt leiker flammen
mot himlen sjøl 

 

Versemålet Ljodahått består av strofer på seks linjer, der strofen er delt i to halvstrofer på tre linjer. To kortlinjer og én full-linje danner tilsammen en halvstrofe. Innenfor hver halvstrofe er de to første linjene bundet sammen ved allitterasjon og har to trykksterke stavelser, mens den tredje linjen har to eller tre trykksterke stavelser og egen allitterasjon. Dette versemålet finner vi bl.a. i eddadiktet "Håvamål", der de fleste strofene er bygd opp på denne måten. Ljodahått ble mest brukt i dikt som skulle formidle en livsvisdom eller gode leveregler.

 

"Håvamål" (=den høyes tale, dvs. Odins tale), strofe 6:

Av evnene sine
bør en aldri skryte,
far heller varsomt med vettet;
når en klok og mælt
kommer til gards,
går det ham sjelden galt.