Ulike perspektiv i bildekunsten

Hvor du står i forhold til et annet objekt, påvirker hvordan dette objektet framstår for deg. Ser du utover et landskap vil det som er nærmest framstå større enn det som er lengre bort. 

Kapittelåpner 4 Rafael, "Skolen i Aten" (1509) / Album / Oronoz / NTB Scanpix For å avbilde avstand på en realistisk måte i et maleri utviklet italieneren Filippo Brunelleschi en egen teknikk for dette på 1400-tallet. Teknikken kalles sentralperspektiv. I fresken[1] av Rafael, Skolen i Athen, er denne teknikken brukt. Betrakterens øyehøyde utgjør som regel horisontlinjen i bildet. Horisontlinjen er da linjen hvor hav og himmel møtes, om vi ikke ser denne linjen, må vi forestille seg hvor den er. Et maleri som er malt ved å ta i bruk sentralperspektiv, vil ha flere parallelle linjer som går innover i bildet og møtes i ett punkt på horisontlinjen - forsvinningspunktet. Disse parallelle linjene er altså ikke direkte malt inn i maleriet, men kan anes. Se på hjelpelinjene som er markert i fresken under. Disse linjene, sammen med horisontlinjen, bidrar til å skape en illusjon av tredimensjonalitet. Vi får inntrykk av bildet har dybde, og ikke bare er en slett flate. 

Skolen i Athen perspektiv Linjene er lagt inn av Frode Inge Helleland

Som kan se i varianten av fresken med hjelpelinjer, er forsvinningspunktet plassert midt i bildet, mellom det som kan sies å være maleriets hovedpersoner, de greske filosofene Platon og Aristoteles.  

 

Det er imidlertid flere perspektivteknikker som kan bidra til å skape en realistisk framstilling av virkeligheten i billedkunsten. I landskapsmaleri er det vanlig å benytte fargeperspektiv, som går ut på at gjenstander som er langt unna får kalde farger, mens det som er som framstilles som nærmere betrakteren får varme farger. Ofte brukes en kombinasjon av sentralperspektiv og fargeperspektiv.

 

Middelalderens billedkunst framstår ikke like realistisk som renessansens, og bildene framstår som gjerne like flate som de faktisk er. Dette kan både forklares med at middelalderens kunstnere ikke hadde kunnskap om teknikken som krevdes for å framstille dybde, men idealet var også et annet. En realistisk framstilling av virkeligheten var ikke målet med kunsten. Kunsten var i hovedsak knyttet til kirken og kristendommen, og kunsten skulle bidra til å fremme det kristne budskapet. I billedkunsten i fra middelalderen var det vanlig å bruke det vi kaller verdiperpektiv. Det vil si at det viktigste i bildet er større enn mindre viktige elementer. Forholdet mellom størrelsen på de ulike elementene i bildet samsvarte ikke nødvendigvis med virkeligheten. Se på mosaikken fra en kirke i Lucca i Italia. Her ser vi at Jesus, som er øverst midt i bildet, er betydelig større enn disiplene under. 

  Mosaikk fra fasaden på basilikaen i San Frediano Mosaikk fra fasaden på basilikaen i San Frediano av Berlinghiero Berlinghieri.

[1] En freske er en maleteknikk, hvor malingen blir påført våt murpuss. Pigmentene i malingen blir derfor en del av muren, og gir slikt et mer varig resultat.

Nettressurser