Konjunksjoner

Konjunksjoner er ubøyde ord som knytter sammen ord, fraser og setninger av samme type. De vanligste er: og, eller, men, for og.

Og

Vi bruker og når ett element skal legges til et annet: 

 

Vi har lekser i norsk og matematikk.

Vi fikk mye hjelp, og til slutt fikk vi det til.

 

I mange sammenhenger er rekkefølgen av elementene valgfri. Det er for eksempel det samme om vi nevner norsk eller matematikk først i eksemplet ovenfor. I det andre eksemplet ser vi at rekkefølgen av setningene viser rekkefølgen i tid og årsaken til at de fikk det til. Her kan vi derfor ikke bytte om på hva som skal stå foran og etter og.

Når og binder sammen ledd, er det mest vanlig å plassere først det viktigste, det nærmeste, det mest positive, det som kom først eller det som har høyest status: folk og fe, venner og kjente, ros og ris, foreldre og barn, konge og dronning.

 

Eller

Konjunksjonen eller kan ha flere funksjoner. Den kan blant annet

  • binde sammen ulike alternativer:  Du kan velge om du vil komme i dag eller i morgen.
  • ha samme funskjon som og i nektende setninger: Hun har ikke sett eller hørt noe til ham. Denne setningen betyr det samme som: Hun har ikke sett ham og ikke hørt noe til ham.

 

Men

Men binder sammen ledd og setninger som står i kontrast eller motsetning til hverandre. Vi bruker men på to forskjellige måter.

  • Den ene bruksmåten er når det som men binder sammen, står i kontrast eller motsetning til hverandre: Han ble skadet i ulykken, men det står forholdsvis bra til med ham. Gutten har bare bodd i Norge i tre uker, men snakker allerede en god del norsk.
  • Den andre bruksmåten er når en setning inneholder en nekting, og vi mener at det som står etter men, er rett: Du skal ikke ta til høyre, men kjøre rett fram. Jeg vil ikke ha kaffe, men te.

 

For

Konjunksjonen for binder bare sammen helsetninger, og setningen etter for forteller om årsakene til det som kommer fram i setningen foran: 

 

Jeg må gå og se den filmen, for alle sier at den er så god.

Alle skjønte at vi måtte gjøre noe, for nå var situasjonen blitt helt umulig.

 

I de to eksemplene ovenfor kommer følgene i de første setningene, årsakene i de siste. Vi ser at det er en likhet med leddsetninger som begynner med for eksempel fordi eller siden. Men leddstillingen er forskjellig i helsetninger og leddsetninger. Det ser vi tydelig hvis vi skriver om til en leddsetning i det siste eksemplet:

Alle skjønte at vi måtte gjøre noe, fordi situasjonen nå var blitt helt umulig.

 

Konjunksjonen innleder helsetninger og gir signaler om konsekvensen av det som stod i setningen foran:

 

Beslutningen var tatt, nå var det bare å sette i gang.

 

Ovenfor så vi at konjunksjonen for innleder helsetninger som får fram årsakssammenhenger, og at det som står i setningen foran, angir konsekvensen. Ved konjunksjonen er det motsatt. Her kommer konsekvensene i den siste setningen og årsaken i den første.