Eldgamle eventyr - av arkeolog Lars Reinholt Aas

Da Wilhelm Grimm (1786 – 1859) begynte å samle inn tyske folkeeventyr på slutten av 1700-tallet, oppdaget han at det var mange likheter mellom disse eventyrene og fortellinger funnet i helt andre deler av verden. Wilhelm Grimm mente at likhetene skyldtes en felles europeisk kulturarv, en arv som strakk seg fra Skandinavia til Asia og som ledet flere tusen år tilbake i tid. Nyere forskning mer enn antyder at Grimm hadde rett i sine antakelser: Ved å spore spredningen av myter og eventyr på samme måte som man tidligere har sporet spredningen av genetisk materiale i biologien, har forskere funnet fragmenter av kjente eventyr som er mer enn 6000 år gamle. Disse eldgamle eventyrene har blitt oppdaget i en rekke ulike land.

Tidligere trodde man for eksempel at eventyret om Rødhette og ulven oppstod i Frankrike på slutten av 1600-tallet da det først ble skrevet ned. Men dette stemmer ikke. I nyere tid har man funnet versjoner av den samme fortellingen flere steder i verden, der ulike narrative elementer er blitt erstattet slik at de passer inn i de individuelle kulturelle rammene i de forskjellige landområdene: I den kinesiske versjonen av eventyret er ulven byttet ut med en tiger, og i Østerrike og Italia med et troll. I middelalderens Frankrike er det en varulv som var motstanderen i eventyret, et monster som passet inn med den tids heksejakter. I den iranske versjonen beskrives Rødhette som en gutt, siden det var utenkelig at en ung jente skulle være alene ute i skogen midt på natten. Det er alt i alt registrert hele 58 ulike versjoner av Rødhette og ulven, og man antar at eventyret er godt over tusen år gammelt. Da er det kanskje ikke så rart at det også er funnet paralleller til Rødhette og ulven i Trymskvadet i Den Eldre Edda fra 1200-tallet?

Tor utkledd som Frøya, med Loke som terne. Tor utkledd som Frøya, med Loke som terne. Carl Larsson (1853-1919) og Gunnar Forssell (1859-1903) Trymskvadet forteller hvordan jotnen Trym stjeler Tors hammer, Mjølner. Trym nekter å gi hammeren tilbake med mindre han får kjærlighetsgudinnen Frøy som brud. Frøy svarer nei, og dermed må Tor kle seg ut som brud og reise til Jotunheim med Loke som terne. I Jotunheim blir det stelt i stand til bryllup. Under bryllupsgildet fortærer Tor en hel okse, åtte laks og drikker tre tønner mjød. Trym undrer seg: «Hvorfor har bruden slik en voldsom apetitt?» Loke svarer: «Bruden har ikke spist på åtte dager, for hun har gledet seg sånn til bryllupet». Når Trym løfter brudens slør for å stjele et kyss, møter han to lynende øyne og hopper forskrekket tilbake: «Hvorfor har bruden slike brennende øyne?» Igjen parerer Loke: «Bruden har ikke sovet på åtte netter, for hun har gledet seg sånn til bryllupet».

Vi kjenner igjen disse replikkene fra eventyret om Rødhette og ulven, der ulven gir lignende forklaringer når Rødhette stiller seg undrende til «bestemorens» store øyne, munn og ører.

Men hvordan har det seg at vi finner eventyr i andre land og verdensdeler, til og med fra helt andre tidsperioder, som er så til forveksling lik fortellingene vi kjenner så godt fra Norge? Svaret finner vi i forhistorien og i sentrale hendelser som la selve grunnlaget for vårt europeiske språk og vår aller tidligste europeiske kulturarv.

 

Mennesker og eventyr på vandring

For rundt 6000 år siden holdt en relativt liten gruppe mennesker til på de pontisk-kaspiske steppene like nord for Svartehavet. Språkforskere har rekonstruert språket disse menneskene snakket og gitt det navnet urindoeuropeisk. Dette språket betegnes som selve «moderspråket», opphavet til alle de forskjellige indoeuropeiske språkene, inkludert norsk, tysk og engelsk. For mellom fem og seks tusen år siden begynte disse urindoeuropeerne å bevege på seg, og enkelte grupper brøt ut og forlot hjemlandet på steppene. Noen grupper vandret vestover og inn i Europa, der de la grunnlaget for den europeiske bronsealderen. Andre grupper vandret østover inn i Asia og nedover i det indiske subkontinentet, der de la grunnlaget for det som senere skulle bli Hinduismen. Med seg tok de ikke bare sitt språk, men også sine tradisjoner, sine kulturelle verdier og ikke minst sine fortellinger. Så snart disse menneskene slo seg ned i nye landområder, slo også mytene og eventyrene deres rot. Sakte men sikkert endret de form og tilpasset seg sine nye omgivelser, og dermed kunne for eksempel en ulv bli forvandlet til en tiger, et troll eller til en varulv. Men enkelte elementer endret seg ikke, men beholdt derimot sin opprinnelige urindoeuropeiske form. Disse bestandige og motstandsdyktige elementene gjør det mulig for oss å kjenne igjen fortidige eventyr og myter den dag i dag, og å sammenligne dem på tvers av kulturer og på tvers av landegrenser.

Spørsmålet er: Hvordan kan eventyr og myter bevare sin opprinnelige form i flere tusen år, uten å bli skrevet ned? Her er det først og fremst viktig å huske på at alle fortellinger er kommunikasjon, og som all kommunikasjon er det underliggende formålet å videreformidle et svært spesifikt meningsinnhold.

 

Eventyrenes narrative lag Stratigrafi Stratigrafi Travelwayoflife / CC /

I arkeologien snakker vi ofte om «stratigrafi». Stratigrafi er læren om kulturlag og blir blant annet brukt i dateringen av arkeologiske gjenstander. Tanken er at de stratigrafiske lagene som ligger langt nede i jorden nødvendigvis må være eldre enn de som ligger over, og at man nærmer seg nåtiden jo høyere opp i jordlagene man kommer. Dersom du for eksempel tar et spadetak i hagen vil du oppleve at det øverste laget har en annen farge og konsistens enn det laget som ligger i bunnen. Dette er fordi jordlagene tilhører ulike tidsperioder. Graver du videre nedover, vil du til slutt støte på selve grunnfjellet.

Denne arkeologiske metoden kan i teorien overføres til myter og eventyr: Dersom vi ser for oss at eventyret består av ulike narrative lag, kan vi tenke oss at de øverste lagene representerer de yngste narrative elementene, mens de nederste lagene representerer de eldste narrative elementene. Helt i bunnen av disse forskjellige lagene finner vi selve kjernen til eventyret, eller det vi kan beskrive som fortellingens «grunnfjell». Kjernen er den eldste og mest solide delen av eventyret og er også den narrative komponenten som uttrykker de aller mest sentrale delene av meningsinnholdet. Disse gamle og solide elementene består ofte av tidløse og universelle motsetningspar, som for eksempel kampen mellom det gode og det onde, hva som er rett og galt eller hva som er moralsk og hva som er forkastelig. Dette er essensielle tema som omhandler de aller viktigste spørsmålene i menneskers liv: Hvordan skal man leve livet sitt? Hva bør man gjøre? Hva bør man unngå? Med andre ord, selv om eventyret selvsagt er fiksjon, så inneholder fortellingens kjerne informasjon som i aller høyeste grad angår virkeligheten. Kjernen må derfor beholde sin opprinnelige form over tid, slik at eventyrene kan fortsette å formidle det sentrale meningsinnholdet. Kjernen lar seg i svært liten grad påvirke av endringer i de ytre narrative lagene, og det spiller derfor nødvendigvis ingen rolle om motstanderen i eventyret er en ulv, et troll eller en tiger: Så lenge det sentrale meningsinnholdet bevares i kjernen, og eventyret fortsetter å hjelpe menneskene gjennom livets vanskelige spørsmål, så kan de ytre lagene forandres så mye som ønskelig.

Kjernen i Rødhette og ulven blir ofte tolket som en moralsk advarsel og som en streng pekefinger: Barn bør aldri snakke med fremmede, selv om de virker sympatiske og vennlige. Man vet aldri om det befinner seg en ulv, en tiger eller et troll under klærne. I tidligere versjoner av Rødhette og ulven blir dette poengtert på en langt mer voldsom måte, bokstavelig talt: Her blir ikke Rødhette reddet, men ender derimot opp i udyrets mage. Lignende endringer i de ytre narrative lagene ser vi i mange andre velkjente fortellinger, som for eksempel i eventyret om Askepott. Selv om kjernen i dette eventyret er fleksibel, kan vi si at den generelle moralen er at «gode ting skjer med gode mennesker, mens vonde ting rammer onde mennesker». Dette poenget blir kraftig understreket i de tidligste versjonene av eventyret, der Askepotts stesøstre kapper av seg både tær og hæler for å få plass i skoen. Det hele avrundes ved at to duer, sendt av Askepotts avdøde mor, hakker ut øynene deres.

Det vi ser er med andre ord at selv om endringene i de ytre narrative lagene kan virke drastiske, så beholder ofte kjernen sin opprinnelige form. Dette betyr med andre ord at da mytene og eventyrene vandret østover og vestover sammen med urindoeuropeerne for omlag 6000 år siden, så var det i all hovedsak kjernen og de sentrale elementene i fortellingene som ble bevart for ettertiden. Det var trolig disse bestandige elementene Wilhelm Grimm kjente igjen flere tusen år senere, og som har gjort det mulig for moderne forskere å spore opprinnelsen til våre kjente og kjære folkeeventyr tilbake til en felles fortid på de pontisk-kaspiske steppene.

Nettressurser